Zerozonic intervju
16.08.07
Å gjøre et intervju med Daniel olaisen, er å ta av seg hatten, bukke og vite at man er i nærheten av en av de hardest arbeidende metallmennene i region sør.
Fra Scariot leverte Loosing faithdemoen i 1998, til nye utgivelser av både Zerozonic og Bloodred throne nå i år ( Scariot leverte også skive tidligere i år – Momentum shift), har det vært en jevn strøm av utgivelser fra denne mannen og hans gitarspillende fingre.
Han har etablert band og prosjekter, benyttet seg av mange talenter underveis, og har også hatt tid til å engasjere seg som livegitarist for ymse band.
Det som går som en rød tråd gjennom alt han har vært involvert i, er en total tillit til det han leverer, og en dedikasjon til eget uttrykk som avspeiles både i den musikalske leveringen av låtene, og i viljen til å gjøre det som må til for å få det dit det må være.
Han skal på scenen to ganger under Southern discomfort i år, så da får vi soniske og blodige bekreftelser på hva han vil og hvordan det skal gjøres.
Bloodredthroneintervjuet er et annet sted på denne siden, så vi får ta for oss av mannens Zerozoniske personlighet her og nå…med sedvanlig klar og kosis tale.

Du har holdt dette bandet i gang en stund nå...og endelig ser det ut til at
ting lysner for dere.
Har du et spesielt forhold til det dere lager med Zerozonic? og fortell oss
litt om veien frem til dagens status..mye slit og oppgitthet eller full
fokus og tilpasning?

Bandet har rukket å bli 3 år, og som med de fleste bandene jeg har hatt, har det vært en del arbeid og motgang med zerozonic også. Et par utskiftninger har vært nødvendig, men jeg har alltid hatt klokketro på potensialet og det er viktig for meg å ha et slikt groovebasert band. Nå er vi endelig i boks med besetningen, og debut albumet er spilt inn. Vi skal gjøre vår første gig i august og ting ser og høres veldig lovende ut!

Du spilte din siste konsert med Lowdown etter en periode som
livegitarist..du leverer vel mer enn litt av materialet på nye BRT, og du
har full pakke med jobb, familie og det som følger med..
Ser du noen nødvendige prioriteringer dukke opp i tiden som kommer?
Mange som klarer å sjonglere med mange baller, men de skal jo plukkes ned
også...

Jeg hjalp ut mine kompiser i Lowdown i ett års tida ja, og gjorde siste giggen min for de på Kvinesdal Rock Festival. Nå er det fullt program med egne band. Jeg har skrevet mesteparten av den kommende BRT skiva og det blir mye live spilling fra høsten av. Vi begynner å få et navn, og jeg må nesten peise på å fokusere mye på dette bandet, men jeg prioriterer zerozonic like fullt og vi kommer til å kjøre på med litt live jobber der også fremover. Vi er godt i gang med ny skive også. Jeg må nesten ta dag for dag, men jeg er innstilt på å pushe begge banda maksimalt!

Hvordan ser du på Norge etter Blackmetalbølgen og 2ndre og
3djegenerasjonsbandene som kom etter?
Personlig synes jeg vi har klart å dyrke frem vel så særpregede og
selvstendige band her til lands innenfor metal og mer ekstreme uttrykk..
Kan det aldri bli noe mer oppmerksomhet i samme skala..vi fikk våre femten
minutter i musikkverdenen?

Det er veldig mange bra band her til lands nå og jeg føler da at internasjonal presse har lagt merke til oss og omtaler oss! Jeg tror den norske metalscenen vil vokse seg større i både omfang og publisitet fremover, så jeg ser lyst på fremtiden!

Og her hjemme? hvordan i all verden skal Kristiansand klare å få opp og frem
de bandene som har livets rett i floraen av nasjonale band? Ser du noe til
en god utvikling der?...vi har jo ikke skikkelig og stabil scenetilgang for
de større tingene, og det virker som om rekrutteringen inn til andre ledd i
en behøvd bransjeutvikling ikke er så stor som behovet..noen tanker og råd
til de som vil gjøre noe der?

Vi har et knippe bra band her fra byen, og flere har jo allerede hatt en viss internasjonal suksess. Det er helt sykt at vi enda ikke har en akseptabel scene å tilby større band, som glatt hopper over Kristiansand by når de er på tur. Jeg føler meg maktesløs, men håper ting kan komme på stell snart!

Dere er i studio og spiller inn fullengder..har det vært noen interesserte
labeler rundt og sniffet, eller blir det selvfinansiert? Du har jo vært med
i noen år, og kan vel sies å være en etablert metalmann, så et sted må jo
grensen gå...

Det er langt over et halvt år siden vi tapet skiva, men vokalen har måtte vente på seg. Men alt er på plass i løpet av en måneds tid og da trykker vi promo pakker og pusher rundt. Skiva kommer ut uansett!

Med Leo på vokal ( vox i Lowdown), må jeg si at dere har funnet en utrolig
kreativ og dyktig vokalist..han gir låtene et løft, og gjør dem spennende å
høre på, og hever dem opp til et annet nivå..samme sak som Øyvind gjorde på
Scariotskiva..( forøvrig en av de absolutt feteste skivene fra Norsk metal
på lenge!).
Litt skummelt at et medlem kan endre så mye..særlig når det vel er
vokalister det har skortet på etter det jeg har forstått..sitter det nå
da..for Zerozonic?

Leo har jeg kjent lenge, og han er uten tvil den beste i landet til å gjøre denne type vokal som jeg har hørt. Selv om låtmaterialet alltid har vært sterkt, har han definitivt hevet bandet ett hakk og gjort oss unike også. Vokal er faktisk det viktigste i et band, så det er ikke så rart at dette kan bety gull eller gråstein for lyttere.

Sånn mot slutten må jeg spørre deg hvordan du ser på fremveksten av
festivaler i Norge..det begynner jo å bli en haug, med Metal heart som et av
de siste tilskuddene..flere har gått dukken, men noen har karret seg gjennom
og overlevd, samt at nye kommer til.
Hva skal til for at man kan kreve livets rett i festivalNorge?
Southern discomfort er jo en liten festival med ti band hvert år, og et
idealistisk uttrykk, mens Inferno skal legge til enda en dag, og levere fire
dager med førti band..Jeg mener at det Inferno gjør er respektløst mot
gjestene og bandene med så heavy trøkk, mens vi små på en måte respekterer
både bandene og publikum ved å kreve en mer intim form for
musikkopplevelse..
Er det noe i det, og hvordan ser bandene på det som skjer tror du?

Personlig synes jeg det er for mange festivaler i Norge. Det betyr at folk velger bort noen av de. Før, når vi hadde færre, prioriterte folk de og møtte mannsterke opp. Jeg har ingenting imot at en festival vokser seg stor, men jeg synes det er like kult med en mindre festival, så lenge den tilbyr bra band og et bra opplegg. Vi trenger uten tvil Southern Discomfort i Kristiansand. Det er jo bra for band at det finnes mange festivaler, for det gir jo større spillemuligheter, men en plass bør grensen gå i et lite land som Norge…

Urk..lange spørsmål her, men det siste er kort..Hvorfor må folk komme seg på
Southern discomfort i år?

På grunn av at det er 3 og et halvt år siden BloodRedThrone spilte i byen og at zerozonic vil voldta nakkemusklene dine!