Langsomt mot nord
30.08.07
Det er en glede å presentere festivalens, for året, lille bakoversveis.
Dette er et band som virkelig fortjener øret ditt hvis du lener mot mørk, brutal og blytung metal som leveres med et autoritært og drepende effektivt liveshow.
For første gang har vi beveget oss lengre nord enn Trondheim, og det tok sin tid, men som alltid er det viktigste å kvalitetssikre det som kommer og å vite at tiden kommer, den går ikke.
Nå er ikke undertegnede noen journalist, men selv om noen av spørsmålene er lengre enn svarene, blir det en hyggelig og velfungerende dialog av det hele lell.
Kos dere med intervjuet, og husk å sjekke ut hjemmesider og myspacesiden(e) til dette og de andre bandene våre for å forberede dere til Southern…som ikke er veldig langt unna.
Da kan ordet overlates til Allfaderen sjøl, og folket glede seg til å bli blåst av gulvet på lørdag.

Hvordan var det å vokse opp i Mo i rana? Det er vel en forholdsvis stille plass et stykke fra storbyenes larm og liv...er musikken deres på noen måte et speil av hvor dere kommer fra, eller er det rent musikalske referanser dere bygger på?

Spesielt stille er det ikke, vi har jo larmen fra Jernverket...så du kan trygt si at vi gjenspeiler den støyen ved å lage metal. Ellers så er det en forholdsvis normal liten by som var OK å vokse opp i.

Dere begynte å røre på dere i 2001, og fikk kontakt med ikke ukjente Rage of achilles, som ga ut mcd`en "From the darkest star" i 2002.. hvordan gikk det for seg? Noe sier meg at fokusen og kontrollen i musikken er direkte linket til personligheten i bandet, og at det fins en vilje til å komme opp og frem...visste dere tidlig at det dere holdt på med hadde livets rett?

Ja, vi visste at det vi drev med hadde noe for seg helt fra starten. Det første jeg og Finn gjorde når vi startet bandet var å komponere fire låter og spille dem inn. Så la vi dem ut på mp3.com , som man kan si var datidens MySpace. Der fikk vi en god del lytt og oppmerksomhet, og det var der RoA fikk hørt Allfader og signet oss. På det tidspunktet hadde vi allerede spilt inn fire nye låter som skulle være demo nr. 2, men selskapet ville gi det ut som en MCD. Vi syns det var litt lite med fire låter, så vi slengte med to splitter nye låter samt to nyinnspilte låter fra den første demoen.

Meg bekjent, er ikke Allfader et band som har fått overvettes mye presse iforhold til hvor sterk "At least we will die together" faktisk er iforhold til andre norske utgivelser. Mulig det må slites og bygges ekstra hardt hvis man ikke kan stikke ned å spille på Rock-in eller andre sjapper i Oslo ved enhver anledning...siden det er der mye av momentumet til band av deres kaliber skapes.
Føler dere at det er lett å hevde seg her til lands med spilling og oppmerksomhet når avstandene er såpass store?

Det er akkurat det som er problemet, at landet er så jævlig langstrakt og det koster ofte mer enn det smaker å turnere på det nivået vi befinner oss på. I tillegg har vi jobb og familie å ta hensyn til. Jeg er forsåvidt fornøyd med pressedekningen vi har fått, vi får i det minste mye skryt. På den annen side så er det mye lettere for oss å få oppmerksomhet som ett av svært få metalband i nord-norge, i motsetning til de som er i Oslo hvor det er mange om beinet. Men generelt sett mener jeg at hvis man har et bra band og jobber målbevisst så kommer man seg frem uansett.

Jeg er mektig imponert av skiva, både produksjonen og nivået på instrumentering og låtmaterialet holder klassenivå...det er ikke låter som dukker opp på en øljam seint en Lørdag dette...og det er et alvor over hele soundet som ikke gir gratis ved dørene..
Fins det noe mer ved dere enn det som treffer ørene?..En tanke eller et mål om å formidle mer enn musikk?

Det musikalske er definitivt overordnet for vår del, men en låt uten budskap er meningsløst for meg - uten at jeg forsøker å fortelle folk hva som er moralsk rett og galt. Vi fikk f.eks. en del reaksjoner på coveret på siste skiva, noen tror faktisk vi syns selvmord er en god ide. Hallo? Tror de samme folkene at Exodus syns det hadde vært fint om en svær drapstraktor med hurtigroterende spader fikk herje fritt fordi de hadde det på et platecover? ( hehe..meget fornøyelig argument..) Men for all del, det er hyggelig at folk gjør opp sine egne tanker. Jeg legger mye arbeid i å få tekst og musikk til å høre sammen, å få rett mood, rett groove, rett artikulering og de rette ordene sammen til en helhet.

For de som tenker i de baner, er det å lete etter de større sammenhengene intellektuelt sett kun inntil et visst nivå, og da tar symbolene over som en høyere forståelse av det som ligger bak..kan man si noe om at musikk har dette i seg, at musikken overtar endel av formidlingen når språket ikke strekker til? Dere har jo både en sterk tittel, og et veldig grafisk cover koblet til denne mørke og brutale musikken deres..så det kan være lett å føle at dere overlater mye av lytterens reise til hans egen assosiasjonsverden og symbolforståelse. Tar dere ansvar for lytteren, eller er det upersonlig og på egen risiko?

Jo, vi lar nok folk seile sin egen sjø så snart de spiller av plata vår. Jeg syns musikk skal være litt mystisk og man bør helst ikke skjønne alt ved første lytt. Jeg vil ikke dermed si at det er helt upersonlig...hadde det vært det så hadde vi nok ikke truffet så mange med musikken som vi gjør.

For de som vet lite om dere, må du være litt guide inn i Allfaderuniverset, og si noe om musikken og hvor i det musikalske landskapet dere føler dere hjemme...hvilke plasser i metalhistorien og andre genrer inspirerer?

Det er vanskelig å se seg selv fra utsiden, men vi hører hjemme et sted mellom death og black metal. Fra de sjangrene henter vi mye fra det vi liker; At The Gates, Morbid Angel, Dissection, Cannibal Corpse, Suffocation, og Bathory. Selv er jeg veldig glad i klassisk metal og hardrock, thrash og mye annet som ikke er metal i det hele tatt.

Å være Norsk ekstremmetal er ikke noe nytt, og det fins endel av den typen etterhvert...veldig fete noen også..( Ram-Zet, Red harvest, Myrkskog, She Said Destroy m.m..)..Føler dere noe slektskap til den noe underdogtingen slik metal er?
Det er vel ikke bandene norsk presse hiver seg over så lenge det gis ut black metal, og det kan da ikke være lett å hele tiden bli satt til side ved den minste lille utgivelse av slikt..
Bør ikke folk få øynene opp for dette som har ulmet under overflaten og er klar til å ta norsk metal fremover, eller er det et undergrunnsfenomen med utrolig høy kvalitet og originalt uttrykk som ikke har almuens rett?

Det hadde selvfølgelig vært hyggelig det, men alt til sin tid. Black metal nådde sin kunstneriske topp for mange år siden, og nå er det kommersielle klimakset snart over. Da blir kanskje vi og andre band i noenlunde samme sjanger mer synlige.

Hva legger du/dere i ordet progressivitet i musikk?

At man tør å utfordre seg selv når man komponerer. Om det umiddelbart betyr at det oppfattes som progressivt av lytteren er en annen sak, men et sted må det begynne. De første låtene jeg skrev når jeg begynte å klimpre på gitar er selvfølgelig milevis unna det jeg sysler med i dag. Man utvikler seg hele tiden, noen mer enn andre.

Til slutt vil jeg takke for tid og tålmodighet, og håpe at folket er klare for litt rundjuling og eventyrlyst når dere kommer..noe du har på hjertet sånn på tuppen av dette?

Vi gleder oss veldig til å spille hos dere, og vi lover at dere skal få trent nakkemusklene. Vi kommer også til å være der på fredag for å få med oss de andre bandene, så ta gjerne en skål med oss!